Nordhal Defence
Kontakt
Marinepersonell gjør undervannsdroner i transportkasser klare på dekket av et landgangsskip, med skipscontainere bak seg
Innsikt/Analyse

Minekrigføring uavhengig av skipstype

28. september 20268 min lesingNordhal Defence
Mineryddere fra den amerikanske marinen gjør undervannsdroner klare på dekket av RFA Lyme Bay, et britisk landgangsskip, under en britisk-amerikansk minemottiltaksøvelse i 2017. Foto fra den amerikanske marinen, Petty Officer 2nd Class Tyler Thompson (DVIDS). Bruk av bilder fra det amerikanske forsvarsdepartementet betyr ikke at DoD anbefaler noe.

Når et minemottiltakssystem bygges inn i skipscontainere, blir det lett å flytte. Det gjør det ikke uavhengig av skipet. Containeren får utstyret om bord, men noen må fortsatt sette fartøyene på sjøen, gi dem strøm, styre dem og ta seg av dem etterpå, fra et skip som er bygget for en annen oppgave. Det er der modulære systemer som regel stopper opp.

Et system er først virkelig uavhengig av skipet når det kan gå om bord og fungere mens skipet forblir det det er. Det peker mot et bedre spørsmål enn hvor modulært et system er: hvor mange skip i området kunne tatt det med i morgen, uten permanente endringer?

Skipet er begrensningen

Danmark viser hvordan den fleksible varianten ser ut. I august seilte den danske minemottiltaksenheten, MCM Denmark, med NATOs stående minemottiltaksstyrke 1 om bord på et kanadisk skip, HMCS Moncton, med en kommandomodul bygget inn i en 20-fots container, droner med sonar og undervannsfartøy som marinens dykkere betjener. Det var enhetens andre tur på et kanadisk skip, og den har også arbeidet fra danske inspeksjonsskip og sivile forsyningsskip. Det danske forsvaret forklarer det med at utstyret i stor grad er modulært: kommandocontaineren "kan plasseres på land eller om bord på et militært eller sivilt fartøy". Det hjelper også at Moncton er bygget for det. Skipsklassen har tre plasser på akterdekket for 20-fots containere, opprinnelig ment for Canadas eget utstyr for minesveiping og havbunnskartlegging.

Storbritannia viser hva som skjer når skipet ikke er bygget for det. Royal Navy har satt droner i containere og en transportabel kontrollsentral om bord på hjelpefartøy: RFA Cardigan Bay i Bahrain i 2023, deretter RFA Lyme Bay, et landgangsskip bygget for å frakte tropper og kjøretøy, som ble utrustet i Gibraltar i vår og seilte 26. mai. I mars, før den ombyggingen, kalte Navy Lookout det fortsatt "en svært umoden kapasitet". Marinens egentlige droneskip, Stirling Castle, er et ombygd offshorefartøy med et langt arbeidsdekk og en 10-tonns kran som setter dronene på sjøen. Mot slutten av 2024 skrev European Security & Defence at dekket på 600 m² allerede ble ansett som for lite for neste generasjon droner, og at kranen, skipets eneste måte å sette dem ut og ta dem opp på, ikke strakk til når flere må på sjøen samtidig.

USA viser at selv et skip som er designet for utskiftbart utstyr, ikke gjør dette raskt. Landets minemottiltakspakke ble bygget for et Littoral Combat Ship eller "et tilgjengelig fartøy". Statlige revisorer rapporterte om forsinkelser i 2007 og igjen i 2010, og marinen erklærte den klar for de første operasjonene først i mai 2023.

Belgia og Nederland gikk motsatt vei og bygger tolv spesialbygde moderskip, seks til hver marine, og det første ble levert i slutten av 2025. Det er et fornuftig valg. Dronene får håndteringsutstyr og kommandorom som er designet rundt dem, noe ombygde skip mangler. Prisen er at kapasiteten er der de tolv skipene tilfeldigvis befinner seg.

Kapasitet eller tilgjengelighet

Det er den reelle avveiningen. Et spesialbygd skip gir kapasitet. Et system som kan flyttes, gir tilgjengelighet. Royal Navy har kjent begge sider av det. Mange ser marinens bruk av ombygde skip som i stor grad drevet av kostnader, og etter erfaringene med Stirling Castle går ledelsen klart inn for spesialbygde krigsskip for resten. Men da marinen i år trengte minemottiltak klare for et mulig oppdrag i Hormuz, sendte den et landgangsskip.

Spesialbygde flåter vil fortsette å bli bedre, og det skal de. Men uansett hvor mange moderskip en marine kjøper, kan en mine dukke opp der ingen av dem er, og da er det skipene i nærheten den må jobbe med. Et system som bare virker fra én type skip, har utelukket seg selv fra alle de andre.

Det er utsendelsen som er modulen

I Nordhal Defence utvikler vi små, fibertjorede engangsdroner under vann som uskadeliggjør sjøminer. Arbeidet med dette problemet har endret hva vi mener med modulært. Det som må være modulært, er ikke dronen, men hele utsendelsen. Spørsmålet er ikke om dronen passer på et annet skip. Det er om vi kan komme til skipet og operere uten å bygge systemet om rundt det.

Det er ikke bare vi som kan flyttes lett, og slik bør det være. Det vi prøver å gjøre annerledes, er måten systemet er delt på. De dyre sensorene og den dyre regnekraften blir på overflaten, i én stasjon, i stedet for i hver drone. Dronene har bare med seg det de trenger for å nå en mine, så de forblir billige, og flere kan jobbe samtidig. De er engangsdroner i enkleste forstand: ved normal bruk ødelegges en drone sammen med minen den ble sendt mot.

Den oppdelingen betyr mer på et lånt skip enn det først ser ut som. En drone som ikke kommer tilbake, må aldri løftes om bord igjen, så ved normal bruk trenger ikke skipet en måte å berge den på. Den delen av systemet som er verdt å beskytte, blir på dekk, der mannskapet kan nå den. Og fordi fiberen rulles ut fra begge ender, en kort lengde på dronen og en mye lengre på overflaten, trenger ikke skipet å ligge over dronen mens den jobber. Det kan gjøre sin egen jobb innenfor fiberlengden det har med seg.

Det koster oss noe også. Systemet er bygget for det siste trinnet i mineryddingen, når en mine er funnet, ikke for søket, så det trengs fortsatt en egen modul etter eget valg for selve oppdagelsen.

Hva det krever av designet

En liten drone må fortsatt lagres, hver drone trenger plass til fiberforbindelsen sin, og den må fortsatt fra dekket og ned i sjøen. Det er sjelden dronen som avgjør hvordan: de små mineuskadeliggjørerne som allerede er i tjeneste, kunne også fraktes på mange ulike måter, og utsettingsmetoden er som regel et valg marinen tok da den integrerte systemet. Derfor prøver vi å ikke ta det valget for vertsskipet. Den samme dronen kan sitte på et større ubemannet overflate- eller undervannsfartøy bygget for å bære den, fraktes i en container, sendes ut fra en RIB eller forlate skipet via en utsettingsrampe.

Vertsskipet må også stille dekksplass for overflateutstyret, strøm slik den er, en måte å få posisjoneringssystemets transduser i sjøen, skipets navigasjonsdata, et skjermet sted for operatøren og et sted å oppbevare sprengladningene etter skipets egne regler for eksplosiver. Alt skal kunne boltes fast, kobles til og tas av igjen uten permanente endringer på skipet. Alt som krever sveising, gjør en utsendelse til en verftsjobb, og hver del som krever en kran, gjør listen over mulige skip kortere.

Operatørene vil være utdannede spesialister i minemottiltak, men de skal jobbe på et dekk i bevegelse, ofte fra et skip der mannskapet aldri har sett systemet, og ingeniøren som bygde det, sitter ikke i enden av gangen. Med flere droner i sjøen samtidig endrer selve jobben seg. Forskning på operatører av ubemannede luftfartøy trekker en nyttig grense her: å holde oppsyn med mange fartøy er en helt annen jobb enn å aktivt styre noen få, og den siste sliter mye raskere på folk. Derfor må stasjonen ta styringen fra operatøren og bare overlate de viktige beslutningene til dem. Vi fastsetter den endelige stasjonen i forsøk med folk som er spesialister på minemottiltak, med én fast betingelse: den må kunne flyttes, og ingenting skal installeres permanent i vertsskipets operasjonsrom.

Videre: når man ikke velger skipet selv, kan man heller ikke kreve kampsystemet, så systemet må fungere uten det fra første dag. Det systemet faktisk trenger fra skipet, er mye mindre: hvor skipet er, og hvilken vei det peker. Sporing av en drone under vann avhenger av å vite nettopp det for transduseren, og satellittnavigasjon alene kan ikke stoles på. I Østersjøen har forstyrrelser av den blitt hverdag. Et krigsskip fortsetter å beregne posisjonen sin når det skjer, og å bygge den evnen inn i vårt eget utstyr ville bare gjenta det skipet allerede gjør. Derfor bruker vi skipets navigasjonsdata, et standardsignal som navigasjonssystemene allerede leverer, og ser på alt utover det som valgfritt. Men noe som bare kan fungere på egen hånd, forblir en gjest på hvert skip det besøker. Vi ser integrasjon som en rekkefølge: først et komplett system som ikke trenger noe fra vertsskipets elektronikk utenom navigasjonsdataene, deretter alt det vet tilgjengelig i en standardisert, dokumentert form, og først da integrasjon i et bestemt skips kampsystem, som en mulighet og ikke som en betingelse for i det hele tatt å kunne sendes ut.

Til slutt er den åpenbare feilen for et tjoret fartøy en mistet forbindelse: kabelen ryker, eller utstyret på overflaten svikter, og operatøren kan ikke lenger se eller styre det. På et lånt skip finnes det kanskje ingen mulighet til å lete etter det, og ingen grunn til å stoppe skipets eget arbeid mens noen leter. Så én ting ligger fast. Mistet forbindelse kan aldri utløse en detonasjon. Fartøyet gjøres sikkert, hva som skjer med det etterpå, bestemmer marinen som bruker det, og beslutningen om å detonere tas alltid av operatøren, aldri av fartøyet.

Prøven

Å være last gjør deg mulig å sende ut. Det gjør deg også sekundær. På andres skip jobber du etter deres tidsplan, kurs og fart, og et system som bare virker når det har skipets fulle oppmerksomhet, får den sjelden.

Målestokken vi designer etter, er altså ikke hvor mange plattformer vi er integrert med, hvor lite fartøyet er eller hvor bra databladet ser ut. Det er hvor mange skip i området som realistisk kunne tatt systemet med, uten permanente endringer, hvis det sto på kaia i morgen.

Den målestokken avhenger av å styre flere droner fra én stasjon og la dem dele ett posisjoneringssystem, og ingen av delene har vi vist ennå. Den første prototypen er i sjøen nå, og testene fortsetter gjennom høsten, men den virkelige prøven kommer senere, når systemet går om bord på et skip som ikke ble valgt for det.

Har du tatt utstyr i containere med til sjøs på et skip som ikke var bygget for det, vil jeg gjerne høre hva som viste seg å være vanskeligere enn du hadde regnet med.

Kilder

All innsikt Se utsettingssystemene