Det tar timer å legge ut et minefelt. Hvorfor tar det uker å rydde det?

9. august 20268 min lesingNordhal Defence

Foto fra den amerikanske marinen, NAVCENT Public Affairs (DVIDS). At bilder fra det amerikanske forsvarsdepartementet vises, betyr ikke at DoD går god for innholdet.

Kostnadsgapet

I Nordhal Defence utvikler vi engangs undervannsdroner som uskadeliggjør sjøminer. Denne artikkelen handler om hvorfor vi mener det er viktig.

Tidligere i år la Iran ut sjøminer i og rundt Hormuzstredet, et nålsøye som 20 prosent av verdens olje går gjennom. Måneder senere er farvannet fortsatt kraftig forstyrret. Mineryddingen er en av årsakene.

Det er ikke den eneste årsaken. Forsikring, diplomati og bredere militære trusler spiller alle inn. Men den fysiske virkeligheten ved minerydding er slående i seg selv: et våpen som koster noen tusen dollar, krever en operasjon som koster mange ganger mer og binder opp noen av marinens mest spesialiserte ressurser i uker. Et mye sitert anslag sier at det koster over ti ganger så mye å rydde en mine som å legge den ut, og tar opptil 200 ganger så lang tid.

Regnestykket er brutalt. I 1991 skadet billige irakiske miner både USS Tripoli og USS Princeton, en Aegis-krysser verdt en milliard dollar. Våpnene som traff den, kostet noen tusen dollar hver, og skadene kom opp i titalls millioner. Ingenting av dette har grunnleggende endret seg siden. Sjøminer er blant de mest effektive asymmetriske våpnene i moderne krigføring, fordi angriperen skaper langt mer forstyrrelse enn våpenet koster.

Hvordan vi rydder miner i dag

Det finnes ikke ett enkelt system for minerydding. Det finnes flere tilnærminger, hver med reelle avveininger.

MinesveipingDen eldste metoden. Slepte eller ubemannede systemer etterligner de magnetiske, akustiske eller trykkbaserte signaturene som utløser influensminer, eller kutter ankertauene på eldre typer. Det kan dekke et område relativt raskt, men prisen er at fart går foran identifisering av enkeltobjekter: sveiping renser en sone i stedet for å bekrefte hvert objekt før det uskadeliggjøres. Flere NATO-mariner har redusert sine egne minesveiperflåter de siste årene og gått over til ubemannede og modulære systemer.

MinejaktMer presist. Et skip lokaliserer en mine med sonar og sender deretter en dykker eller en fjernstyrt farkost for å identifisere og uskadeliggjøre den. Begrensningen er tempoet: man finner én, bekrefter én, uskadeliggjør én og går så videre til den neste.

Engangs minenøytraliserereSmå fiberstyrte undervannsdroner med en rettet sprengladning. De virker godt, men hver av dem går med i prosessen. Skipsbaserte versjoner krever som regel spesialisert håndteringsutstyr på et eget moderskip, og hver farkost tar seg av én enkelt mine.

Gjenbrukbare ROV-erFrakter ladninger til minen, plasserer dem og vender tilbake til skipet. Noen kan bære flere ladninger per tokt, men prosessen er fortsatt sekvensiell: nærme seg, plassere, trekke seg tilbake, gjenta.

Autonome undervannsfarkosterKan søke over store områder uten at et bemannet skip må være rett over. Flere er satt inn i Hormuzstredet. Men for mange av disse systemene er det bare halve jobben å finne minen, fordi en annen farkost eller en dykker fortsatt må uskadeliggjøre den.

Helikopterbaserte systemerHolder moderskipet utenfor faresonen ved å levere engangs minenøytraliserere fra lufta. Ett enkelt helikopteroppdrag kan ha med flere nøytraliserere, noe som er en reell fordel, men hver nøytraliserer går likevel med per mine, og metoden avhenger av at helikoptre er tilgjengelige og av været.

Retningen bransjen beveger seg i, mot ubemannede, distribuerte minemottiltak, er riktig. Men et mønster går igjen i alle dagens metoder: det siste steget, å identifisere og uskadeliggjøre hver enkelt mine, er fortsatt ressurskrevende, og når antallet miner øker, skalerer den prosessen dårlig.

Hvorfor dette betyr noe utover det militære

Situasjonen i Hormuzstredet er det tydeligste eksempelet. Analytikere har sammenlignet forstyrrelsen med energikrisene på 1970-tallet. Selv etter en politisk avtale kan skipsfartens gjenoppretting trekke ut til slutten av 2026 eller lenger, dels fordi minerydding er fysisk langsomt, dels fordi tilliten som handelsflåten trenger for å komme tilbake, tar tid å bygge opp.

Rødehavet er et annet eksempel. Siden slutten av 2023 har houthienes angrep på handelsskip med missiler, droner og miner redusert trafikken gjennom Bab al-Mandab med rundt 60 %. Egypt anslo at forstyrrelsen kostet Suezkanalen rundt 7 milliarder dollar i inntekter bare i 2024.

Østersjøen bærer både en historisk og en moderne trussel. Over 80 000 miner og andre udetonerte rester fra de to verdenskrigene antas fortsatt å ligge på havbunnen, og med dagens ryddetempo vil forurensningen bli liggende i generasjoner. Men arven fra krigene er ikke den eneste bekymringen. Fartøyer fra den russiske skyggeflåten har skadet minst tolv rørledninger og kabler i Østersjøen siden 2023. NATO har svart med å starte operasjon Baltic Sentry, og landene rundt Østersjøen investerer tungt i forsvar av havbunnen. Trusselen om ny minelegging i en fremtidig krise er ikke historie. Den er et aktuelt planleggingsscenario for hver marine i Østersjøen.

Hva vi mener må endres

Vi hevder ikke at dagens minemottiltak tar feil. Overgangen til ubemannede, autonome, distribuerte systemer er riktig retning, og den skjer allerede. Det vi mener kan drives lenger, er selve uskadeliggjøringen, nærmere bestemt hvor mange miner man kan ta seg av samtidig.

I Nordhal Defence bygger vi rimelige, fiberoptisk styrte engangs undervannsdroner laget for å settes inn parallelt. Vet man hvor fem miner ligger, setter man inn fem droner samtidig. Én enkelt operatør styrer flere enheter gjennom halvautonomt utførte oppdrag. Uskadeliggjøringen skjer parallelt, ikke etter tur.

Kostnaden går ned ved at det meste av sensorene og regnekraften flyttes til overflatefartøyet (undervannsfarkosten forblir enkel og billig), og ved at vi lener oss tungt på moderne produksjonsmetoder i stedet for tradisjonelle komponenter i forsvarskvalitet. Systemet er laget for å integreres med eksisterende plattformer: fregatter, patruljefartøyer eller autonome overflatefartøyer. Operatøren blir på fartøyet. Ikke noe mannskap trenger å utsettes for fare i nærheten av minefeltet.

Vi er en dansk oppstartsbedrift med en prototype under utvikling, og vi har mye igjen å bevise. Å finne og klassifisere miner er en egen, enorm utfordring, og den prøver vi ikke å løse. Vi konsentrerer oss om steget som kommer etterpå: når man vet hvor minene ligger og må håndtere dem raskt, i store antall, fra den plattformen som er tilgjengelig.

Spørsmålet er om man kan krympe tidsubalansen ved å angripe flaskehalsen i uskadeliggjøringen direkte. Vi tror man kan det. Hvis du jobber på dette feltet, vil jeg gjerne høre hvordan du ser det, i innlegget vårt på LinkedIn.

All innsikt Møt U-1A Legion